BLOMSTRENDE MELANKOLI
I en hage fyllt av hvite orkideer og gråmalt melankoli rusler Anna Lena rundt i sine egne overdramatiserte tanker.
- 'Du vet at orkide har navnet sitt fra et gresk ord som betyr baller?' spurte pappa meg om en gang. Men det gjorde jeg ikke. Det var ikke derfor jeg valgte det navnet. Jeg liker bare orkideer.
I bakgården på utestedet 'Dattera til Hagen' i Oslo skinner sola, selv om sommermånedene har gått tom for dager å leke. Den fargerike bakgården på Grønland har fått en ny nyanse i det høsten farger trærne. Temperaturen i den svale brisen er nok en grad kaldere enn i går, i det den i en heroisk innsats klarer å røske et blad fra grenen. Det daler sakte, som en saksbehandling i et offentlig organ, før det lander stille på bordet hvor Anna Lena akkurat har satt fra seg et etterlengtet glass øl. Om noen dager skal hun tilbake til England. Om noen dager er det fire år siden hun dro til Liverpool, LIPA og sir Paul McCartney fordi hun ikke ville annet enn å drive med musikk. Der fant hun de hun ville drive med det sammen med. Hun fant seks venner, som ble hennes band. Seks blomster, seks orkideer.
- De har hjulpet meg utrolig mye med å komme dit hvor jeg er nå. Jeg begynte som veldig sånn rolig, akustisk singer/songwriter, så kom de med mye Radiohead, PJ Harvey influence og gjorde lydbildet mye større og litt hardere kanskje.
Har du alltid ville ha et så stort band? - Jeg har alltid hatt lyst på et større lydbilde. Jeg har vært lei av å være hun triste jenta med gitaren...sittende alene.
Musikken din blir beskrevet som en mix av ‘scandinavian folk, alternative rock and ambient music styles’. Litt av en mix? - Ja! Scandinavian folk har fått sin egen sjanger nå!
Hvordan vil du beskrive den? - VELDIG MELANKOLSK...litt sånn country-stil på det. Og mye akustisk gitar! Viss du ser på britisk folk er det mye sånn Laura Marling, Fiona Regan; opp-poppa, raskere, lystigere. Skandinavisk folk er mye mer dystert, mer mørkt.
Er det derfor du bevegde deg inn i den sjangeren? - Jeg synes det er litt interessant, dersom jeg hører på et album som er littmørkt, litt dystert og mer melankolsk, så gir det meg mye mye mer enn med et happy opp-beata album. Det er to vidt forskjellige følelser, men jeg får mye mer inspirasjon ved å skrive innenfor de følelsene som er mer dystre. De betyr ikke at jeg er en tristere person enn mange andre. Det vil bare si at jeg har valgt underbevisst at det er den sjangeren som gir meg mer.
Jon Olav Nilsen snakket i ENO om at folk tror at han er en jævla trist ung mann på grunn av tekstene hans, mens det er en stor kontrast til hvordan de rundt han kjenner han. Kjenner du deg igjen i det? Hvordan stemmer dine tekster overens med hvem du er? - Det er et veldig morsomt spørsmål. For det stemmer nemlig ikke overens i det hele tatt egentlig. Jeg tror nok at jeg har funnet en karrakter som jeg er mer som artist, enn den jeg er selv. For jeg er absolutt ikke en person som er depressiv, det er bare en del av meg som jeg liker å skrive om. Og som jeg via å skrive om det hjelper meg litt kanskje. Det er bare underbevisst blitt den delen av meg som jeg har lyst og vil skrive om som gir meg mer enn annet.
Men likefullt en del av deg? - Det er en del av meg absolutt. Grunnen til at jeg skriver mye om det tror jeg er at jeg tenker veldig mye om ting. Jeg er en sånn person som tenker for mye på ting. Og det er en veldig ‘artistisk’ greie tror jeg. Alle artist-vennene jeg har overtenker mye. Viss du har et lite problem så kan du fort pushe det opp til å bli titusenganger verre enn det det er.
For å oppnå noe interessant å skrive om? - Hehe, det var en periode hvor jeg saboterte litt ting med vilje underbevisst for å skrive bedre tekster. Det høres skikkelig dumt ut, men jeg tror at når man skriver, så liker man å ha en liiiiten smerte inni seg som man kan grave ut av og til. Du ser jo det på at artister som, for å sette det helt på spissen, har tatt selvmord, har skrevet fantastiske låter. Som Jeff Buckley..nå er det ikke sagt sikkert at det var selvmord, men hans tekster og melodier er helt fantastiske. Og han var jo veldig langt nede, lenge.
TRE BIER DANSER RUNDT HENNE. Tanker om det er tunfisksalaten som ikke har blitt rørt siden den kom på bordet for 15 minutter siden, meg, ølet eller Anna Lena som trekker de til bordet står ubesvart helt til teksten fra Anna Lenas 'miss audrie' entrer dansegulvet.' The flowers smell like meThey are my friends and so are the beesThe flowers smell like meThey are my protection, they are my bees' Hun smiler. Et smil som avslører at tanker har blitt lest.
- Det er derfor de kommer...
Hvordan kom du fram til det lydbildet med den mixen av sjangre? - Det er bare meg og bandet som på en måte har blitt til en. Jeg har alltid drømt om å få den der skandinaviske folk-delen blanda med større rock, hardere lyd.
Føler du at du har klart komme dit hvor du har klart det? - Jeg er på vei..Men jeg er nok ikke der helt enda, tror jeg. Jeg merker at det har tatt meg lang tid og enda vil ta meg litt tid å komme til der jeg vil være. Egentlig vet jeg ikke om noen gang vil komme dit jeg. Som artist vil man hele tiden klare noe bedre, og bedre, og bedre. Jeg vil nok aldri sitte og tenke at 'nå har skapt den perfekte sangen'.
Når du jobber med ditt lydbilde, har du det kommersielle aspektet i bakhodet, at du skal gjøre det til noe mange nok kan like? - Jeg har nok det i bakhodet ganske ofte. Spesielt når jeg hører på album av mine yndlingsartister og ser at det alltid er minst en eller to låter som jeg ikke liker, men som er de som blir spilt på radio I begynnelsen var jeg veldig naiv på det, tenkte at 'nei, jeg er en sveeevende og rar artist. Jeg skal aldri gjøre noe kommerst', mens nå har jeg skjønt at mye av det jeg driver med er litt kommerst. Og mye av musikken jeg driver med er pop. Før trodde jeg at pop var en negativ ting, men det er det absolutt ikke. Det beytr jo bare populærmusikk, ikke sant. Det er utrolig mange sjangere innenfor pop, som jeg før ikke engang visste om, men som jeg nå er klar over. Og jeg har ikke noe problem med å si at jeg driver med pop-musikk.
Tekst er viktig for deg? - Ja...jeg liker å skrive ofte lydbilder - beskrive bilder istedefor å skrive tekst rett ut . Det tror jeg er fordi jeg synes det er mer spennende å høre hva folk sier etterpå når de sier at 'den teksten tror jeg er om sånn og sånn' , enn at jeg skal bestemme med en gang hva den låten skal handle om. Jeg vet ikke, det høres kanskje veldig rart ut, men jeg synes at budskapet med teksten bør passe til melodien. Ellers er det ikke en komplett sang.
Vil du si at du av og til beveger deg mot det abstrakte i måten du skriver på? - Ja, og av og til må jeg hente meg selv inn igjen. For viss jeg går for mye mot det abstrakte så blir det veldig lite kommerst. Og da kommer det kommerse inn igjen. Mennesker vil gjerne kjenne seg igjen i tekstene. Det merker man. Som når NRK P3 valgte 'Release the hound' til å representerer meg som ukas urørt, så tror jeg at det kun er fordi jeg sier 'love' i refrenget. Det tror jeg! For da er folk sånn 'åjaaa, love, det er en kjærlighets-sang. Det kjenner jeg meg igjen i! Kult.' Og så fordi den er to minutter og tredve sekunder.
En naturlig radio-edit? - En naturlig radio-edit! Den bare var så kort. Så jeg ser jo at om jeg klarer å skrive et par låter som er litt mer sånn, så får jeg kanskje et enda større publikum. Men...jeg liker absolutt å skrive mer abstrakte bilder.
Du synger mye til en YOU-person? Er det egentlig deg selv du synger til? - Av og til gjør jeg det. Tekstene mine er mye som har skjedd med meg. Og grunnen til at jeg sier you er nok fordi det blir litt mindre personlig. Men mye av de sangene jeg skrevet i det siste har vært mye rundt en person...som vi ikke skal gå dypere inn på , haha! Men det er også det at når man skriver you, når det er om meg selv, så blir det litt mindre personlig, og ikke så skummelt. Jeg blottlegger ikke meg helt.
Hvordan har England formet deg som musiker? - ENGLAND har vært veldig viktig for meg. Mye på grunn av menneskene jeg har møtt. Jeg tror at ved å møte engelske musikere så har jeg fått en annen synsvinkel spesielt på sjanger. De sjangrene som er populære i england, er ganske annerledes enn de som er mer populære i Norge. Her i Norge er vi litt skeptiske til nye artister, og holder oss mye til de gode gamle. Men jeg ser at folk langsomt begynner å åpne seg for mer. Jeg synes det har kommet en del bra i det siste. Ikke minst med mye annet norsk kultur også, som norsk film. Jeg er veldig glad for å være en del av den nye generasjonen som kommer nå.
Hvordan var det å spille på Slottsfjell? - Det var heeelt fantastisk! Det var så gøy! Spesielt siden jeg fikk over hele bandet mitt. Og vi ble jo behandlet som konger. Vi var sånn skikkelig nørder backstage - gikk rundt og fikk gratis massasje og hårklipp. Vi fikk nok et sterkere bånd mellom oss i bandet.
Hva er egentlig greia med Paul McCartney? - Det var egentlig bare at vi hadde en one-to-one tutorial siste året på LIPA. Hvor du spiller en låt for han og han kommer med feedback. Da sa han at han likte tekstene mine veldig godt. Det er jo veldig positivt for meg!
Gøy? - Det blir jo hypa opp fordi Paul McCartney-fenomenet er veldig stort i Norge. Det er litt sånn 'shit, Paul McCartney', men jeg har aldri vært sånn super beatles-fan, 'shit beatles, beatles' liksom. Jeg kan høre på beatles og tenke 'fy fader for en dødssterk låt', men jeg har aldri vært så stor fan sånn personlig. Så for meg var det større det å få tilbakemelding fra en låtskriver som jeg respekterer veldig høyt. Men det blir sånn i Norge, ikke sant, at med en gang en stor kjendis kommer i kontakt med nordmenn så blir vi nordmenn veldig gira.
Biene er borte. Tunfisk-salaten også. To tomme glass blir ryddet bort. På nabobordet ringer en telefon. At ringetonen er London Calling blir så tilfeldig at man like gjerne reiser seg og går. London venter. Der skal Anna Lena og blomstrene lage flere melankolske og harmoniske låter som de sender hjem i ly av høstens kalde vinder.
Hår og sminke : Monica Nøsterud
Artist
Oslo/London
